Når jeg maler så er det alt fra en enkel blyanttegning til å lagvis holde på med tusj og akryl på enten på treplate eller lerret. Alt kan skje, men jeg har ikke nok materiale og plass til å jobbe strukturert. Det blir til på premissene. Ligger det en oransje tusj tilgjengelig så bare gønner jeg på med den. Tegner kanskje 4–5 i slengen. Uka etter så ser jeg på dem og tenker at to av dem kan jeg dra videre. Male over og lage flere streker. Kanskje funker det ikke, så setter jeg det bort til en helt annen dag. Men jeg er innom alle prosesser. Både de kjappe og de som tar lenger tid.

Det bare vet jeg. Hodet sier at det er ferdig. Men det betyr ikke at jeg ikke fortsetter på det en dag om jeg har latt det stå, men da blir det jo et annet bilde.

Maler du ofte over eller stanser du ofte litt tidlig? Jeg liker å fortsette på noe som er gjort tidligere. Samtidig som uferdigheten kan være det som gjør bilde så veldig ferdig. At den som ser videre på det får mer å legge i det visuelle.

Jeg tenker jo på bildene også når de er solgt. Kanskje litt sånn med bekymring. Holder fargene seg i årevis. Oj, jeg malte det på treplate. Jeg kan lure på om den som kjøpte bildet malt på treplate vil se og like at bildet forandrer seg sakte. At treet vil mørkne litt.

Det første bildet jeg solgte var til en kamerat. Han masa i månedsvis, men jeg tenkte ikke at mine bilder var til salgs. Egentlig så liker jeg å beholde dem, for det er jo en progresjon å se tilbake på dem jeg lagde, men uansett det er ikke plass til alt og han masa. Kom med penger og neste stappa dem nedi i lommen på meg før han spaserte ut meg maleriet. Men da det først var gjort og jeg kom hjem til ham, så det henge på veggen, så kjente jeg at jeg kunne klare å gjøre det igjen.

Alene. Jeg liker ikke det å bli påvirket av andre. Dessuten er jeg nok litt sjenert på en måte når jeg maler. At mine streker sitter løsere og mer sikkert når jeg står med et lerret og bare mitt hue. Ikke surret fra andre omkring. Jeg fikk tilbud om å stå sammen med gutta i Studio halv, men så takket jeg nei. Det ble for mye, men så angret jeg meg etter at dama sa takk for seg, men da var det for seint. De hadde fått inn en annen kar. Skjønte jo det at de ikke kunne vente på meg, men så ble jeg litt gira på tanken om et atelier utenfor huset. Så nå har jeg søkt om plass, men uten formell utdannelse så kan jeg vel ikke regne med å få noe.

Jeg ser ikke på meg selv som kunstner. Mer som en som vil uttrykke noe visuelt. Men kanskje er jeg kunstner når andre kjøper det og henger det på veggen … men fra all utdannelsen så er det vel enda mer livserfaring som er det viktigste. Og noe lærte jeg jo av å se gjennom kameralinsen og gjennom arbeid som tømrer begynte jeg å bruke tre som materiale å male på. Tegnestreken min har nok blitt til i oppveksten. Har alltid bodd på Hasle og der var det mange i som tagget og tegnet omkring.

Jeg blir jo det. Av veldig mye. Jeg liker for eksempel veldig mange muskksjangre. Nå har jo du fortalt meg om din tante Liv Glaser, så nå skal jeg høre på henne spille i bilen på vei hjem. Og jeg liker å se hva andre driver med, men på egen primisser. Og Charles Bukowski kjenner jeg meg igjen i. Drittsekk, men så skrev han skikkelig bra og oppriktige tekster.

Jeg vokste opp i huset der jeg nå bor. På Hasle. Det var fint. Hus i byen. Kort til alt. En av de bra tinga var at vi ofte dro på skoleturer til Munchmuseet siden det lå i nræheten. Der lærte jeg kjapt å elske Munchs morder i alleén, han med det grønne trynet, og andre av Munchs fantastiske malerier.